Det var i 1953 at to modige installatører etablerte Bratseth & Gikling.

Historien om Bratseth & Gikling begynner med to snart ferdig utdannede elektroteknikere, på begynnelsen av 1950-tallet, og spenner godt inn i et nytt millennium. Fra deres utdanning i Trondheim, via flere år på konstant flyttefot på Øra, en stadig kamp for å henge med utviklinga og et generasjonsskifte, til vekst og omorganisering.
Gjennom femti år er det mange som har vært med å sette sitt spor i firmaet, men det hele begynte altså med to sultne studenter …

Egentlig begynner historien allerede i 1948, når studentene Bjarne Bratseth og Oddmund Gikling møtes på Teknisk skole i Trondheim. De er i samme klasse på Elektroteknikk, og finner fort tonen. Over ferdigmiddag til en krone per person, diskuterte de to kompisene framtida og hvilke ønsker de hadde til de var ferdig utdannede. Kanskje var det over desserten, som ofte var puffet ris og melk, at planene begynte å ta form? Det som i alle fall er sikkert, er at krigen akkurat var slutt, og begge de to studentene var klare over at det ville bli stor mangel på fagfolk i oppbygginga av landet. Før utdannelsen i Trondheim, har Bjarne vært tilknyttet Fosen Kraftlag, mens Oddmund har jobbet en tid ved Aura Kraftstasjon på Sunndalsøra. Den tidens arbeidsforhold i det offentlige har ikke gitt mersmak, og fulle av ungdommelig optimisme begynner de to studiekameratene å planlegge en annen framtid. De vil drive for seg selv.

På denne tiden blir det klart at Sunndalsøra skal få sitt etterlengtede aluminiumsverk, og dette overbeviser de to studentene om at det må være bruk for også dem i byggingen av det nye Sunndalsøra. Valget om å etablere seg på Øra, var ikke bare forankret i utbygginga av Verket, og de konsekvensene det ville medføre. En annen viktig faktor i denne avgjørelsen, var det at Oddmund kom fra Sunndalsøra, og hadde råderetten over flere hus på Håshjellan, som kunne brukes som lager og verksted. I tillegg kjente han de fleste på stedet, og hadde mange venner som sto i ferd med å bygge seg hus, siden hele gamle Øra måtte rives for å gi plass til aluminiumsverket. Med dette utgangspunktet skålte de to studentene en bevinget aften på Bjarnes hybel (i ei rønne like ovenfor Trøndelag Teater)på at firmaet Bratseth & Gikling skulle startes så snart som mulig.
Første utfordring på veien til å etablere seg, var at Bjarne måtte flytte ned til Sunndalsøra, fra Ørland, med kone og to barn. Bjarne var allerede ansatt som linjeformann i Fosen kommunale Kraftlag, som var i gang med å bygge ut kraftnettet på Ørland, Bjugn og Stjørna. Kona, Klara, var dessuten ansatt som kontordame i Opphaug Samvirkelag, hvor hun også hadde arbeidet mens Bjarne studerte. Å bryte opp fra Ørland, var derfor ingen lett avgjørelse, men de ble enige om å gjøre et forsøk.
For å starte opp som elektroinstallatør i et distrikt, ble det krevd at du hadde eksamen fra mellomteknisk skole, samt fire års praksis fra elektrofirma. Eksamen fra skolen var allerede i boks, og praksis fra følgende firma ble godkjent: Imprenert Bygg (Molde), Jørgen Gjelvold (Brekstad) og Fosen kommunale Kraftlag (Brekstad). Søknaden ble sendt til Sunndal Kraftforsyning, og i 1952 kunne sertifiseringen derfra henges opp på veggen. Bøyg nummer to var forsert!

Neste trinn, var budsjettet. Bjarne Bratseth kan fortelle at de hadde regnet seg fram til at de trengte å disponere en driftskapital på 20. 000 kroner. Til dette var det banksjef Hafsås, i Sunndal Sparebank, som måtte til pers. Hafsås ville gjerne hjelpe, men måtte ha kausjonister til lånet.
Bjarne gikk til tre av sine slektninger, som var villige til å garantere for hans del av beløpet overfor banken. For Oddmunds del holdt det at hans far, Olaf Gikling, skrev på. Han hadde gått til innkjøp av en stor gravemaskin, og var i fullt arbeid for Høyer Ellefsen, som skulle bygge hallene til aluminiumsverket.
På denne tiden var det umulig å leie noen bolig til Bjarnes familie på Sunndalsøra, men Oddmund hadde en onkel på Holten hvor Bjarne kunne få leie en hybel. Resten av familien fikk han innkvartert i en leilighet på Kleive, i et hus som hadde tilhørt hans besteforeldre. Det var ikke innlagt vann der, så det måtte hentes fra en brønn, men den lille familien fikk i alle fall møtes i helgene.

Bjarne og Oddmund var tidlig ute med å melde firmaet inn i Sunndal Boligbyggelag, som var under etablering i de dager, og hadde sikret seg fire tomter til fire-
mannsboliger på Holten. Disse var ikke bygget enda, men firmaet ble lovet en av leilighetene, som skulle være innflyttingsklare cirka et år etter. Disse leilighetene var dessuten av de første firmaet monterte det elektriske anlegget i.

Ting skjer

Firmaet kom fort i gang med oppdrag, og det varte ikke lenge før de måtte ansette hjelp. Klara Bratseth var allerede engasjert til å skrive regninger og holde styr på økonomien. Første ansatte ble derfor en læregutt, Einar Helgemo, som var nevø av materialforvalteren på Aura.

Bratseth betegner Helgemo som en veldig dyktig ungdom, men han var liten og spinkel og hadde problemer med å meisle i murvegger. Og det var det mye av på denne tiden, spesielt da firmaet fikk jobben med å modernisere Samvirkelaget. Med dette oppdraget, måtte Oddmund si opp jobben sin som elektriker på Aura og begynne for fullt i firmaet. Ikke lenge etter, måtte de også ansette en montør til. Valget falt denne gang på Malvin Bergfall, som var en berikelse for firmaet helt til han fikk jobb som vakt- mester på barneskolen.
Et stort problem i denne perioden, var transport av materiell. Bare tenk deg å skulle frakte alt materiell rundt til byggeplassene UTEN BIL! Det var på denne tida umulig å få kjøpt bil, da man måtte søke om tillatelse til dette. Men firmaet søkte og søkte, og fikk i 54 tillatelse til å kjøpe en brukt varebil, type "Standard". Dette må ha vært en stor lettelse i hverdagen.
Tidligere hadde all transport skjedd med sykkel, med tilhengervogn på. Å dele på en bil, var derfor ikke noe stort problem: Enten dro de sammen på oppdrag, eller så byttet de på å bruke bilen. lettelse i hverdagen. Tidligere hadde all transport skjedd med sykkel, med tilhengervogn på. Å dele på en bil, var derfor ikke noe stort problem: Enten dro de sammen på oppdrag, eller så byttet de på å bruke bilen.

Flere ben å stå på

Etter hvert oppdaget de to gründerne at det i forbindelse med elektriske installasjoner for folk også var mulighet for en viss salgsaktivitet. De som hadde vokst opp under krigen begynte nå å komme i bedre lønnet arbeid, og manglet alt. Nå var interessen deres stor for å anskaffe seg moderne husholdningsapparater, så her lå det et marked for de to elektrikerne. Bare tenk på hvilken salgssituasjon:
Sunndalsøra står midt i en etableringseksplosjon, og alle vil ha vaskemaskiner, kjøleskap, komfyrer og frysere! Firmaet hadde allerede prøvd å finne et egnet butikklokale for utstilling av apparater, men som tidligere nevnt var Sunndalsøra på denne tiden inne i en boligkrise, så det.
Etter hvert oppdaget de to gründerne at det i forbindelse med elektriske installasjoner for folk også var mulighet for en viss salgsaktivitet. De som hadde vokst opp under krigen begynte nå å komme i bedre lønnet arbeid, og manglet alt. Nå var interessen deres stor for å anskaffe seg moderne husholdningsapparater, så her lå det et marked for de to elektrikerne. Bare tenk på hvilken salgssituasjon: Sunndalsøra står midt i en etableringseksplosjon, og alle vil ha vaskemaskiner, kjøleskap, komfyrer og frysere!
Firmaet hadde allerede prøvd å finne et egnet butikklokale for utstilling av apparater, men som tidligere nevnt var Sunndalsøra på denne tiden inne i en boligkrise, så det hadde ikke vært lett. I 1957 besluttet Sunndal Boligbyggelag å bygge ut kvartal 24 med to boligblokker i tre etasjer, hvor første etasje skulle benyttes til butikker. Bratseth & Gikling søkte om en seksjon til elektrisk forretning i dette komplekset, og Bjarne Bratseth forteller om en veldig spenning da tildelingen sto for dør. Det er derfor ikke vanskelig å forestille seg gleden da de fikk tilbud om et avgrenset butikklokale med to store utstillingsvindu og et like stort inngangsparti i glass. Butikken ble liggende i Åkersgata, og firmaet måtte selv koste innredningen.
Klara Bratseth hadde allerede søkt, og fått utstedt, handelsbrev fra lensmannen i Sunndal. Dette var båndlagt som hjemmel for Bratseth & Giklings handelsrett, noe som var en betingelse for å kunne drive handel og være kyndig i regnskapsførsel.

Firmaet hadde nå behov for en dyktig og erfaren butikksjef. Stillingen ble tilbudt Oddlaug Røe, som begge grunnleggerne kjente godt og som hadde erfaring fra samme type forretning. Heldigvis lot hun seg overtale til å ta jobben, og startet i firmaet i 1957. Røe styrte butikken helt til hun gikk bort i 1994. I følge Bratseth er det hun som skal ha hovedæren for at firmaet etter hvert fikk et godt tillitsforhold til kundene. Fram til jubileumsåret 2003 er Oddlaug Røe den eneste som har mottatt gullklokke for tjuefem års tro tjeneste.
Andre som har jobbet sammen med Oddlaug, beskriver henne som en autoritær dame med klare meninger. Og damen hadde nok gode forhandlingsevner, for hun betegnes som ekstremt dyktig på å presse fram gode priser.

Per Gunnar forteller en historie som viser Oddlaugs fenomenale talent i telefonforhandlinger, og som han mener er et godt eksempel på hvordan folk internt i firmaet har tatt vare på hverandre opp igjennom tidene: - Da jeg bodd å hybel, kunne jeg søke om borteboerstipend. Dette gjorde jeg selvsagt, men fikk avslag. Da ringte Oddlaug Statens Lånekasse og jammen fikk jeg stipend!
De av oss som har vært i kontakt med Lånekassen, skjønner vel hvilken prestasjon dette var.

Større nedslagsfelt

Etterspørselen etter elektrikere i denne perioden var stor, og firmaet måtte snart søke om autorisasjon for også bygdene rundt Sunndal, for å kunne ta på seg alle oppdragene de fikk. Ofte varte disse jobbene over lengre tid, og det måtte skaffes hybel til ansvarlige montør. Dersom det ble behov for flere mann, ble de tatt inn fra flere anlegg. I 2003 synes vi kanskje det er litt merkelig å legge inn folk på hybel i nabokommunene våre, men det må tas med i
betraktning at kommunikasjonen var langt mindre utviklet på denne tida enn den er i dag. En oversikt over noen av de største oppdragene fra denne perioden, som også viser litt hvor montørene har holdt til, finnes i kapittel 4.

Husjakt

Vi har allerede vært inne på at det i starten av firmaets eksistens var vanskelig å finne både butikklokaler og sted å bo på Sunndalsøra. Disse utfordringene skulle vise seg å forfølge firmaet i lang tid, og i stor grad prege de første tjuefem åra av dets historie. 

 
I 1957 fikk firmaet leie lokaler i forretningsblokka i Åkergata. Dette satte virkelig fart i omsetningen, og da det etter hvert ble for trangt til å kunne ansette flere folk eller utvide varesortimentet, fant man tiden moden for å bygge et lagerbygg. De som jobbet i firmaet på denne tida kan fortelle om svært kummerlige forhold, både for de som jobbet på butikken, og for montørene. Man opererte fortsatt med lager i fjøset på Håshjellan. Men trafikken inn og ut av butikklokalene, samt muligheten til å oppbevare et visst sortiment over tid, var for dårlig.

Malvin Bergfall og Oddmund Gikling på serviceverkstedet i Åkersgata.

For det første var lokalet ugunstig i fasong; langt og smalt. I den ene enden var det et lite toalett og et verksted for reparasjoner. Der gikk også trappa ned til kjelleren, hvor man oppbevarte alt installasjonsmateriell, varmeovner og armatur. Halve trappa ned dit, var dessuten fylt med rør. Og hver gang det kom varer, måtte man bære alt sammen gjennom butikken, manøvrere dem mellom lamper og hvitevarer og ned trappa, bare for å bære dem opp igjen når de ble solgt eller skulle brukes. I tillegg oppbevarte man alt avfallet fra emballasjer etc. i kjelleren. En gang i uka måtte dette slepes opp den trange trappa og settes i bakgården for henting.

Montørene gikk også gjennom butikken i sin daglige trafikk. Riktig nok hadde man en utgang på baksida også, men trafikken var påfallende stor. Og midt i dette kaoset hadde man kundene! Når m n ser tilbake på situasjonen, med dagens fasiliteter i bakhodet, kan man undre seg over at denne hverdagen var til å håndtere. Men det gikk da på et vis. …

Sammen med Sunndal Vaskeri og Aura Watt, kjøpte firmaet i 1972 et tomteområde i Høgbakkvegen. Her reiste de etter hvert det som i dag er blitt installasjonsavdelinga, på denne tida kalt "kaldlageret". Dette lettet hverdagen noe, da man i alle fall kunne oppbevare et større antall store varer der. I 1977 kunne hele installasjonsavdelinga flytte inn i Høgbakkvegen, og slapp dermed å legge all sin trafikk gjennom butikken til enhver tid. Vi gjetter vel ikke mye feil, hvis vi påstår at dette gjorde livet langt mer behagelig for de ansatte i begge avdelinger. Installasjonen slapp nå å trø gjennom butikken i sitt daglige virke, og butikken slapp trafikken og fikk i tillegg hele kjelleren til lager og avdeling for småapparat.
Denne "bosituasjonen" fortsatte for begge avdelingene i lang tid. Før noen av avdelingene sender adresseendring, må vi et stykke inn i neste tjuefemårsperiode.


Vil du lese mer om historien til Bratseth & Gikling as, kan du laste ned jubileumsboken vår her.